Triumfer på isen - bokanmeldelse

Svenn Erik Ødegaard
06.12.2017
Trioen Per Ivar Moe, Hans Trygve Kristiansen og Steinar Åge Brenden har gitt ut boka  "Triumfer på isen".  Eldar Høidal har skrevet en bokanmeldelse.

I høst kom det ut en bok med tittelen «Triumfer på isen». Initiativtaker og primus motor for bokprosjektet er ingen ringere enn tidligere verdensmester på skøyter, Per Ivar Moe. Moe, som kanskje først og fremst huskes for sine fantastiske siste ytre på 1500-metrene under EM og VM i 1965, har relativt store ambisjoner med bokverket sitt. Ikke bare vil han beskrive hva som faktisk skjedde, han setter seg fore å analysere hvorfor det skjedde og vil finne hva vi i dag kan lære av treningsmetodene som ble introdusert i Norge av Stein Johnson under den såkalte skøyterevolusjonen fra 1963-1965. Boka går videre og tar også for seg den siste store suksessperiode i norsk skøytesport, åra 1988 til 1994. Spørsmålet som søkes belyst er, hva er likt og hva er forskjellig i periodenes treningsregimer? Hva kan vi lære av det som har vært gjort? For å kaste best mulig lys over disse temaene har Moe alliert seg med trenerkapasitetene Hans Trygve Kristiansen og Jarle Pedersen. Den produktive skøytebokforfatteren Steinar Åge Brenden er hentet inn for å binde det hele sammen i bokform.

I en egen presentasjon av bokprosjektet forklarer Per Ivar Moe at han har tatt dette initiativet ut ifra et ønske om å gi noe tilbake til en idrett som har betydd så mye for ham, og flere generasjoner nordmenn. Norsk skøytesport er ikke lenger i førersetet slik den var da han var aktiv. Er det mulig å få den tilbake dit? Over flere år har Moe hatt kontakt med to næringslivsledere, Bengt Lie Hansen og Per Terje Vold, som har et like glødende engasjement for skøytesporten som ham selv. De har uttrykt vilje til å kople kolleger i næringslivet til den gamle nasjonalidretten, og gi den ressurser til å bygge videre på de tradisjoner og kunnskaper som er ervervet gjennom idrettens gullaldere i Norge. Tanken er at boka skal være en kunnskapsbank for dem som vil bidra til å løfte hjemlig skøytesport til nye høyder.

Skøyterevolusjonen

Hva kan man så lære av den utviklinga som har vært i hurtigløpssporten siden skøyterevolusjonen tidlig i 1960-åra? En god del mener Per Ivar Moe, og han får i dette synet støtte av Kristiansen og Pedersen. Det fysiske grunnlaget i treningsarbeidet i Johnson-perioden var store doser med mengdetrening i rolig tempo. Slik mengdetrening bidro til å bygge opp kapillærårenettet i kroppen slik at surstoff lettere kunne fraktes til blodet under belastning og slaggstoffer fraktes vekk. Når sesongen nærmet seg, skulle utøverne opparbeide løpstilpassede formtopper som kom ved intense repetisjoner, intervalltrening, der kroppen skulle trenes opp til å tåle oksygenunderskudd i musklene. Skøyteteknikk ble også drillet på en annen måte enn før. Med riktig tyngdeoverføring kunne løperne greie å holde oppe farten selv om muskulaturen var sur.

Det nye med Johnsons tilnærming var at han la vekt på å forklare utøverne hvordan metodene virket. Tidligere trente man etter instruksjoner, noen som ikke ga det rette «eierskapet» til egen trening. Når utøverne ble satt i stand til å skjønne hvordan kroppen reagerte på treningsmetodene ble de også satt i stand til å justere treningsopplegget selv slik at de fikk optimalt utbytte av det. At han fikk eierskapet til egen trening, mener Moe førte til at han greide å knekke kodene, og frigjøre den mentale energien som skulle til for å yte mer enn andre da det gjaldt som mest. Det var denne energien han hentet fram da han gikk inn i siste ytre likt med Rudi Liebrechts under 1500 meter i VM i 1965, og som gjorde at han greide å holde nederlenderen i den lengre ytrebanen. – Jeg visste at jeg hadde trent riktigere og bedre enn de andre. Dette ga meg et overtak som slo ut i de fysiske prestasjonene, minnes Moe.

Det største

Men det var hull i kunnskapen, og i oppfølgingen. Per Ivar Moe forteller blant annet om den ugunstige oppladningen til 10.000 meter-en under VM i 1963, der han ikke sørget for tilstrekkelig restitusjon og for å fylle opp lagrene med glykose til den siste og avgjørende distansen. Han gikk tom for energi, og mistet ledelsen i sammendraget som han hadde etter tre distanser. I Karuizawa savnet Per Ivar Moe også Stein Johnson som han omtaler som en sparringpartner. Det var ikke lett for en 17-åring å foreta de rette disposisjonene på egenhånd. I boka forteller Moe at de på dette tidspunktet manglet viktige kunnskaper om ernæring. I tillegg burde det ha vært lagt mer vekt på skøytespesifikk trening også i mengdetreningsfasen, ifølge Moe.

Disse elementene tok nederlenderne med seg i sine treningsforberedelser og det var ifølge Per Ivar Moe noe av bakgrunnen for at de overtok hegemoniet i skøytesporten fra slutten av 1960-åra. Moe selv valgte å legge opp som skøyteløper etter den for ham mislykkede 1966-sesongen. Han innså at han ikke hadde mulighet for å legge så mye ned i treningen som han måtte for å ta de nødvendige stegene videre som idrettsutøver. Han prioriterte studier og yrkeskarriere. Han hadde ellers oppnådd det største som var mulig å oppnå for en norsk skøyteløper; å bli verdensmester på nasjonalarenaen Bislett!

Kontroll av treningseffekt

Hans Trygve Kristiansen viser i sin del av boka at en stor del av treningsfilosofien til Stein Johnson ble ført videre i det som kan kalles Koss-perioden. Mengdetrening var basisen. I slutten av 1980-åra hadde man fått bedre muligheter til å gå systematisk inn i treningsarbeidet. Olympiatoppen bidro til å skaffe en vitenskapelig fundert basis for treningsarbeidet. Mye erfaring var vunnet gjennom årenes løp, og det var stort fokus på at treningen skulle treffe de rette muskelgruppene. Skøyteimitasjonstrening stod sentralt også i grunntreningsperioden. Sklibrettet var blitt et mye brukt hjelpemiddel, rulleskøyter likeså. For å kunne styre intensiteten i de ulike treningsperiodene tok de i bruk laktatmålinger, prøver som viste hvor mye melkesyre som var i blodet. Ved at utøverne lærte å kjenne sine tålegrenser var det mulig å optimalisere treningen. På samme vis som Johnson var Kristiansen opptatt av at utøverne skulle forstå hvordan treningen virket på kroppen. Når de lærte å kjenne effektene av øvelsene var det større sjanse for at de fikk ønsket virkning, og at utøverne ikke ble rammet av overtrening.

Vinnervilje

En svært nyttig del av boka er Kristiansens tips og råd om treningsmetoder og skøyteteknikk. Mye av dette ligger fremdeles som en basis i dagens treningsopplegg. Jarle Pedersen bidrar til å ajourføre boka med et interessant kapittel om de siste års utvikling i skøytesporten. Også i denne delen finner vi igjen grunntrekkene i metodene fra skøyterevolusjonen i 1960-åra; mengdetrening, periodisering av treninga, spissing av form gjennom intervalltrening. Fokuset på det mentale er også et fellestrekk, selv om det ikke er vektlagt like mye i den siste delen av boka som i den første. Per Ivar Moe forteller at han kunne se enhver motstander fryktløst inn i øynene og vite at han hadde trent mer systematisk og trolig også mer enn dem. Dagens norske skøyteløpere har trolig ikke den samme følelsen når de ser Sven Kramer inn i øynene. Men at det fortsatt er mye å hente på mental mobilisering blant norske idrettsutøvere generelt og norsk skøyteløpere spesielt, er hevet over enhver tvil. Skal man vinne må man ha tro på at man kan vinne, ambisjonene må være i verdensklasse.

Bok å lære av

«Triumfer på isen» blir avsluttet med et kapittel der Hans Trygve Kristiansen vurderer hvordan prinsippene fra toppidrettskulturen kan brukes inn i nærings- og organisasjonslivet. Denne delen av boka er rimeligvis den minst skøyterelevante, men det er maktpåliggende for utgiverne å vise at prinsipper som gjelder i idretten også har verdi i andre deler av samfunnslivet. Og Kristiansen viser til modeller som ikke er særlig kontroversielle verken i næringslivet eller i andre deler av samfunnslivet i dag. En grunntanke i det stoffet han legger fram er at enhver bedrift og organisasjon som har ambisjon om å nå et mål, må få alle medlemmer i bedriften/organisasjonen til å erkjenne og arbeide mot dette målet. Skal de gjøre det må de få eierskap til målet og midlene for å nå det. De må gis stor grad av ansvar og ikke avgrenses gjennom rigide stillingsinstrukser. Det var den samme friheten Per Ivar Moe følte under sine veiledere, Tormod Moum og Stein Johnson.  Skøyteteknikker og skøyteutstyr endrer seg gjennom tiårene, men innstillingen til oppgavene er uavhengig av de ytre faktorene. Med den rette innstillingen og tro på at oppgavene kan løses, er grunnen lagt for nye seiere. Dette er noen av hovedbudskapet i boka «Triumfer på isen».

Boka er gitt ut på eget forlag, og det setter naturlig nok sitt preg på sluttproduktet. Stoffet hadde fortjent en mer tiltalende layout og langt flere illustrasjoner. Teksten kan til tider være noe fagpreget, men dette er mindre innvendinger. Undertegnende mener at boka leverer på flere plan. Den gir den hittil mest utfyllende forklaring på hvordan det kunne være mulig for en 18-20-åring å prege skøytesporten slik lillehammergutten Per Ivar Moe gjorde i åra 1963-1965. Og den viser at det alltid går an å lære av slikt som har skjedd. Dette vil være nyttig kunnskap både for det norske skøytemiljøet og det hjemlige næringslivet.