Minneord i Lisbeth Korsmos begravelse

Svenn Erik Ødegaard
04.02.2017
Under Lisbeth Korsmos begravelse i Vestre Gravlund kapell, holdt president Rune Gerhardsen minnetale.

"Norsk skøytehistorie rommer egentlig ikke mange sterke kvinneprofiler. Før 2.v-krig var Laila Schou Nilsen den fremste, som sammen med Undis Blikken og Synnøve Lie i tur og orden preget norsk skøytesport for kvinner gjennom førkrigs-årene. Alle tre med medaljer i Verdensmesterskap. Randi Thorvaldsen hadde en lignende posisjon i de første etterkrigsårene. Så ble det stille en stund. Det skjedde ikke så mye på damesiden. Men så kom de, neste generasjon. Vi var med igjen. Lisbeth Berg (Korsmo), sammen med Sigrid Sundby, skapte et nytt jentemiljø. Lisbeth representerte en sterk prestasjonskultur. Det skjønner vi, når vi tenker på at Lisbeth er 15 år da hun begynner å konkurrere, i 1963, revolusjonsåret -  da Norge snudde opp ned på skøytesporten. Lisbeth må ha blitt inspirert av det. En sterk treningsvilje gjorde henne til juniornorgesmester allerede to år senere, og 2.pl. i senior NM året etter. Så skulle det bli mange år da hun dominerte kvinneklassen sammen med Sigrid Sundby. På sett og vis er dette en egen epoke.

Jeg har sett mange spennende skøyteløp. Noen ganger var det ekstra spennende og engasjerende. Det kunne dreie seg om mesterskap, spennende samløp, det kunne stå om verdensrekorder. To indre og vekk me`n, sa Kupper'n og parkerte parkameraten. Per Ivar tok to ytre og vekk me`n da han på 1500 m både i EM og VM i 1965 holdt henholdsvis Matusevich og Liebrechts gjennom siste ytre.

Det har vært mange slike løp. Men så er det noen få som skiller seg ekstra ut.  Et av dem som i mitt sinn rager høyt blant spektakulære løp, var Lisbeths kamp om bronsemedaljen på 3000  i Innsbruck i 1976. Gjennom 7,5 runde kjempet hun tappert. Sekunder ble til ti-deler. Tideler ble til hundredeler. Til slutt var hun et hundredel fra sølvmedaljen, og fem fra gullet. Selvsagt kan noen tenke at det var ergerlig at det ikke ble verken sølv eller gull. Joda, gull og sølv er jo bedre en bronse. Men den store forskjellen, er ikke mellom gull og bronse, den er mellom bronse og 4.plass. Med bronse er du på pallen. Med 4. plass er du det ikke.

Derfor tapte ikke Lisbeth denne dagen. Hun vant. Hun vant bronsemedaljen etter et utrolig spennende løp og en viljes-innsats som imponerte oss. Jeg tror jeg kan si at sjelden har vi unnet en løper medalje så sterkt som vi unnet Lisbeth den bronsemedaljen. En flott, sympatisk og god representant for norsk skøytesport sto stolt og glad på pallen. De som ikke slapp noen tårer da kan umulig eie følelser.

Med sin OL-medalje skrev Lisbeth seg inn i skøytehistorien. Hun ble følgelig en del av linjen gjennom kvinnelig skøyteløp i Norge. Hun dekket nesten to tiår som aktiv, og var med å danne en bro mellom pionerene som gikk før krigen, og like etter, og de som kom etter hennes egen periode. Bjørg Eva er her i dag, og er også en del av bindeleddet mellom skøytegenerasjoner. Og denne skøytehistorien er plattformen for jentene som går i dag. Ida, Hege, Martine og de andre.

Vi snakker ofte om Idrettsprofiler når vi snakker om idrettsutøvere. Det er nærliggende å tenke at dette fortrinnsvis dreier seg om sportslige resultater. Selvsagt teller resultatene. Men det er utøvernes personlighet som teller mest. Hvordan man er, som menneske, som lagkamerat, som konkurrent. Hvordan møter utøveren sitt publikum. Hvordan er hun, og han, overfor sine konkurrenter. Hvordan inspirerer man yngre utøvere. Ekte idrettsprofiler blir idealer og forbilder, som vi er stolte av, og blir glade i.

Lisbeth ble et slikt ideal. Hun satte et sterkt preg på kvinnelig skøytesport gjennom to ti-år. Og da hun var ferdig med skøytene, så kastet hun seg på sykkelen, og oppnådde fremragende resultater der også. Det er blodig urettferdig at hun aldri fikk Egebergs Ærespris.

Men hun fikk èn pris, den beste man kan få, ved å representere sin idrett slik hun gjorde det. Hun løp seg inn i våre hjerter. Det er derfor kapellet er fullsatt i dag."

Rune Gerhardsen
president